Houston = 2 016 582 mennesker

Houston - veis ende.

Stor by. 

På et tidspunkt kjørte vi på sjufeltsvei inn til byen.

Veimaskineriet er avansert ingeniørkunst. 

Litt vakkert. 

Houston er USAs fjerde største by og økte befolkningstallet etter orkanen Katarina, som traff New Orleans i 2005.

I går var vi på baseball kamp. Siden vi ikke kan reglene spurte vi naboene våre hva alle disse tallene på tavla sto for, men de viste det ikke de heller. Så jada. Menn som slår ball og løper rundt. Tilskuere som sitter å ser på. Engasjerte tilskuere. Respekt. For disse kampene kan vare lenge. Opptil fem timer. Når tilskuerne i tillegg ikke helt vet hvordan poengsystemet fungerer.. Men det er en sosial greie.

Lovens lange arm.

Del 1

Vi ble stoppet av politiet. Du vet, veiene her nede har en helt annen standard. Lett å kjøre litt fort. Så jeg ser det blinker i speilet og tenker ikke så mye mer over det. Politibilen skal sikkert bare forbi... 

Bilen stopper og politidamen kommer oppover. Spenningen stiger. Dette kan gå skikkelig galt. Pistol, elektrisk pistol, håndjern, batong. 

Vi får en advarsel. Resten av dagen holder vi fartgrensen.

Del 2

Vi stikker innom WalMart. Vi trenger superlim til å lime et par briller, hengelås og et par øl. Damen spør om vi har legitimasjon. Vi viser førekortet. Ikke bra nok. Pass? Nope. Vi må ha amerikansk legitimasjon. Pass kan utelukkende benyttes hvis det er fra Texas. Okay.. Dropper øl. Superlim? Nei, da trenger vi også legitimasjon.. 

Hengelåsen, derimot, får vi lov til å beholde. 

Austin=musikk

Veldig mange amerikanere er skeptiske til Texas. (Så langt har vi ikke møtt en person som har ett godt ord å si om Houston), men Austin virker som en liten oase. Byen skilter med å være den byen med mest live music i verden. Den skuffer ikke. I går ruslet vi rundt og kom over en liten park hvor et band hadde rigget opp og spilte. Så ramler det inn folk i parken. Noen setter seg ned å leser avisen, andre lufter hunden, noen spiser lunch og atter andre øver på rockering, mens de hører på musikken.

Senere dro vi på utendørs blueskonsert. Sammensurium av unger, hippier, mosjonister, familier, politifolk. Fantastisk å sitte å se på folk.  Bra sted dette her.

Hostel i Flagstaff

En reise er alle de små tingene. Det er vanskelig å gjengi det med ord. 

Stedsbeskrivelse akkurat nå: mann med gitar som sitter å spiller. Han reiser rundt til steder i USA for å lære om blues, rock, jazz, rap og hiphop. Den kinesiske franske dama som ikke har penger og får jenta som har bodd i NY til å fortelle om alle de gratis stedene i NY. Som er verdt å avlegge et besøk. Den omreisende jøden som gjennom 20 år har livnært seg ved å selge dop rundt omkring i verden og nå skal arrangere en hippiefestival i Tulsa der de venter 30 000 - 40 000 mennesker. Paret fra Philly som tok bussen i 48 timer for å se Grand Canyon for å så å ta første buss tilbake igjen. Flagstaff er byen der togene tuter når de kjører igjennom byen. Alltid. Dag og natt.

Så gjesteboka er full av typ: flott hostel, men de togene... 

Summering

Grand Canyon: på turen tilbake fra Grand Canyon kjørte vi over et indianerreservat. Stusselige greier de er blitt tilbudt der. Det var skikkelig uvær i horisonten. Trodde det var det verste uværet i amerikansk historie. Først da jeg tok av meg solbrillene innså jeg at det ikke var så ille.

Jerome og omegn: Gammel nedlagt gruvelandsby langt oppe i fjellet. Fantastisk utsikt over prærien. Det er stedet jeg ville flyttet til hvis jeg skulle velge. Masse kunst og masse bandidos!? Jerome -art place with a biker problem eller motsatt bikerplace with a art problem. 

I dag: våkna i en bil (vår) på et gudsforlatt sted kalt Death Valley. 

Kjørte til en av disse byene (som strekker seg ut over en liten evighet(er ikke rart amerikanere trenger bil, når de legger husene kilometer unna hverandre)) og spiste frokost. Klokka var halv åtte (Death Valley var fort gjort - det var intet blivende sted) stedet var allerede fullt av pensjonister som satte til livs enorme posjoner bacon, gravy, beef, potatos og kaffe. Kaffen ble forøvrig servert i kaffekanner! Halv åtte var en ikke uanseelig mengde mennesker i tillegg oppe for å spille på spilleautomatene, som også lå i lokalet. 

Dernest Las Vegas. Grådighet, begjær, turister, hoteller, casinoer, horer... Vanskelig å forklare, men det var en virkelig stor opplevelse! Las Vegas er stedet som ikke kunne eksistert andre steder enn nettopp her. 

Yosemite

Først tenkte jeg litt sånn.. Tja. Hvor kult er det egentlig å reise til en skog for å se på trær og sånt når vi først er i USA? Skeptisk. Jeg var litt skeptisk. Men det var fantatisk. Selv om jeg aldri kom til toppen av Half Doom (2600m). Noe som er litt kiipt når du har en som jogga (JOGGA!!) opp der dagen før ved siden av deg.

Men utsikten og nasjonalparken i det store og hele: Upåklagelig!

Nå er vi i Santa Cruz. Vi har kjørt highway 1 ned langs kysten. Det var første gang jeg så stillehavet. Bratte klipper rett ned i havet. 

Vi har automatgir i bilen. Jeg tok feil av bremsen og clutchen da vi kjørte ut av bilutleieparkeringen. Så da sa vel egentlig Hedda at det var best hun kjørte..

Bilde: jeg måtte på do (jeg må alltid på do). Da passer det bra at det er plassert doer litt ymse her og der.

Vi fant ikke den røde Golden Gate Brigde.

Så vi valgte den grå i stedet, men når svart hvitt funksjonen er på i kameraet er det ingen som merker forskjellen.

Mørk og vindfull aften.

I går skulle vi ut å ta en øl.

Vi visste at bussen gikk vanlig rute frem til klokka tolv.

Etter det gikk den en gang i timen og vi ante ikke når.

Vi gikk glipp av bussene før klokka tolv.

Vi rakk ikke ett bussen.

Vi rakk ikke to bussen.

Vi begynte å gå..

I dette området kalt "shady".

Så klokka tre - fire kom vi tilbake på rommet. Vi skulle tidlig opp dagen etter for å plukke opp leiebilen. Vi måtte ha en vekkeklokke.

Det er da vi innser at kodelåsen til skapet (som innholder mobilene med vekkerklokkene) er låst og at den gamle nummerkoden ikke lenger fungerer.

Så Hedda begynner: 001 002 003 004 005 006 007 008 009 010 011 012 013 014 015 016...

Tallet var 320.

Greia var vel den, Hedda, at vi bestilte to ulike typer kaffe; en svart og en red neck, du valgte den som var best - selv om vi ikke så forskjell på dem.  Så drakk du nesten hele den gode, selv om den like gjerne kunne vært min...

Veldig bra Caroline

Har dere noen gang opplevd å drikke kaffe med Caroline for så å oppleve at Caroline plutselig finner det best å drikke din kaffe istedet for sin egen. Gjerne drikke den opp også, og så fortsette på sin egen? Det har jeg opplevd. Eller at hun poster det du blogger mens du blogger, og så prestere å si: "Du må skrive noe om SF også". 

Dag 1

Hedda har siste måneden mer eller mindre belaget seg på å feriere i USA alene, grunnet Carolines noe avslappede forhold til begrepet visum. Men begge to klarte faktisk å lande i San Fransisco. Jeg (H) vet ikke om dette skyldes svikt i systemet eller at verden retter seg etter Caroline. Særlig med tanke på at jeg landet etter å ha underholdt en tjekkisk gutt som ikke kunne engelsk, men som gjerne ville prate (en kan jo tenke seg hvem som da må prate) i ti timer, og Caroline etter å ha tilbrakt de samme timene på en tre-seters seterad alene. (Det skal sies at jeg fikk låne den et par timer.)

SF er en kul, forblåst og tåkete by. Vi liker'n. 

Annektoder

Jeg (Caroline) følte ferien begynte for alvor da jeg sto på Gardermoen i innsjekkingen og damen så på passet og visumet mitt, så på meg, så på passet og visumet, og sa: Du kommer ikke inn i USA med dette her.